Interview: Åse Anda, Espen Pedersen, Tove Kommedal, Marit Victoria Wulff Andreassen, Mona Orstad, Solveig Landa and Mari Kolbeinson, by Heather Jones and Astrid Helen Windingstad, Contemporary Art Stavanger, 2021
https://www.contemporaryartstavanger.no/ut-av-venterommet/
Tekst av Maiken Winum, for utstillingen ‘Firm Shiver’, Galleri Hi10 2020
Det er prosessen og materialene som driver Mari Kolbeinson når hun arbeider. Gjennomgående for flere av verkene og prosjektene hennes er at hun kommenterer på og reflekterer over den kunstneriske prosessen. Dette gjør hun blant annet gjennom å vise at et arbeid er dynamisk og temporært. Verkenes stofflighet og uttrykk, som bærer preg av en lekende eksperimentering med de klassiske kunstnerredskapene, vitner om Kolbeinsons utforskende tilnærming. Dette kunne man se allerede i 2016, hvor hun deltok med verket Paperfold II: Furu, Kitty og kuppelen, i gruppeutstillingen NN-A NN-A NN-A Ny Norsk Abstraksjon ved Stavanger kunstmuseum. Her demonterte hun staffeliet og lerretets tradisjonelle oppstilling og satt det sammen på en måte som også demonstrerte hvordan ulike deler er gjensidig avhengige av hverandre.
I utstillingen 'Firm Shiver' som vises ved Galleri Hi10 fra 22.08.20 til 05.09.20 går Kolbeinson videre med denne tanken og skaper stabler hvor plassering, vekt og underlag er avgjørende for at verket holder seg selv oppreist. Verkene demonstrerer en utprøvelse av balanse, hvor fenomenet visualiseres gjennom hele dets spekter – fra det trygge, stødige og stabile til usikkerheten omkring når balansens absolutte bristepunkt inntreffer. Hun benytter tomme malingsspann som støpeform og heller gips eller betong i dem. Resultatet er runde skiver i varierende høyder, med glatte, svakt skrånende sider og skarpe kanter. Hun stabler dem ovenpå hverandre, med bunker av selvlaget pigmentert papir imellom. Avtrykkene fra spannene har et kompakt og tydelig avgrenset formspråk som utgjør en markant kontrast til papirets flossete og skjøre uttrykk.
Den håndlagede papirstrukturen skaper små luftlommer mellom arkene når de samles i bunker. Sammenlagt utgjør de sirkulære organiske former som er pigmentert i en dempet og naturlig palett. Når gips- eller betongklossene legges ovenpå papirbunkene, synker arkene litt sammen under vekten, men ikke fullstendig. Presset sammen i flere lag blir papiret mer robust enn det ville vært alene, samtidig som dets bevegelige egenskaper er noenlunde bevart. Slik evner det skjøre papiret å destabilisere det tunge materialet når søylene bygges lagvis opp. En felles tilpasning kreves for å komme opp i høyden, da materialenes ulike natur i utgangspunktet motarbeider hverandre.
Kolbeinsons verk sender tanker mot de gamle greske tempelsøylene som bestod av flere utskårne sylinderformede marmorskiver stablet ovenpå hverandre. De fikk en trestokk i midten for stabilitet og et rillemønster på utsiden som bidro til illusjonen om at søylen var i ett stykke. I Kolbeinsons skulpturer er ingen illusjoner eller skjulte stabiliserende elementer involvert. Det er kun den nøysomme stablingen og spenningen mellom materialene som holder dem oppe. I motsetning til de gamle søylene, som har holdt mengder med stein oppe i århundrer, fremstår Kolbeinsons søyler som alt annet enn urokkelige. Noen av de høyeste ser også ut til å være faretruende nær total kollaps. Man frykter at vekten av et fottrinn for nære, eller slamringen av en dør skal være akkurat det lille som skal til før det hele raser sammen.
Tekst av Maiken Winum, 2020.
Interview: Mari Kolbeinson by Heather Jones, Contemporary Art Stavanger, 2020
https://www.contemporaryartstavanger.no/interview-mari-kolbeinson
I dobbel tilstand, Interview by Kenneth Bjerga with Skaus (2020)
https://www.touofficial.com/aktuelt/skaus-i-dobbel-tilstand/
Mari Kolbeinson, Text written by Maiken Winum for the exhibition ‘Nna-Nna -Nna, New Norwegian Abstraction’, Stavanger Kunstmuseum 2016
Mari Kolbeinson completed a master’s degree at the art academy in Bergen in 2015 and is currently doing further studies at the artist-run Turps Art School in London. She works mostly with paintings, using an analytical approach to explore all their components and aspects as well as possibilities and limitations. This is an ongoing process expressed through installations, videos, oil on canvas and partly performative works. She studies the structure of a painting, its individual parts and how they cohere. A frame made of pieces of wood moulding nailed together, and a surface – most often canvas with paint – are the requisite elements for what we traditionally categorise as a painting. In a deconstructive process, Kolbeinson takes these elements apart and puts them back together in new ways. She stacks, folds, shoves, hangs and balances the various elements of a painting on and inside each other, thus making a new symbiotic construction. Each part has equal importance in the work, and if one part is removed, the whole work collapses.
Several of Kolbeinson’s works explore the interdependence of their own respective parts – an interdependence that can easily be interpreted as a picture of human relationships. One example would be of the way in which people give and receive support. In NN-A NN-A NN-A, Kolbeinson presents the work Paperfold II: Furu, Kitty og kuppelen (Paperfold II: Pine, Kitty and the Cupola). Here wooden planks are situated diagonally in the room, partly hovering over but also partly resting on the floor. The wood is supported and lifted up from the floor by folded paper, which is wedged between the pieces of wood and thus also held up by them. In this way the paper exercises a supporting function, but so also the wood. The wood’s strength stands in contrast to the paper’s fragility, a quality further highlighted by acrylic paint in delicate pastel tones.
In addition to exploring the properties of a painting by taking it apart and putting its pieces back together in a new sculptural constellation, Kolbeinson is also interested in what happens in the viewer’s encounter with the work. The three-dimensional form allows the viewer to explore the work from several angels, such that the visual memory and cumulative experience of it fix themselves as a unique and personal experience. This deconstructive, process-oriented approach to a painting, with its symbolic layers of interpretation and recollection, is something Kolbeinson has explored and developed in several earlier works. It is a method also used by artists such as Mary Heilmann and René Daniels, where each artwork builds on an experience with a foregoing work, and it enables a flowing, process-oriented dialogue and a connection between the works of art to arise.
The movement called Concrete art, which emerged in Germany in the 1930s, is characterised by simple geometrical forms. Detached from any ideal or effort to represent nature or other worldly phenomena, Concretism stood as an independent and rational visual language that expressed no political attitudes or hinted at any meaning above and beyond the forms themselves. In Kolbeinson’s effort to break painting’s structures down to the level of its individual components, she works – like the Concretists, Minimalists, Bauhaus and other related artistic movements – with an abstract and geometrical expression. But rather than identifying with the original Concrete movement, she is inspired by the Neo-Concrete art that emerged somewhat later, in Brazil, in the 1950s and ‘60s. Formally speaking, the two movements are closely related, but in contrast to the first movement, which was both neutral and extremely rational, the Neo-Concrete art adopted a phenomenological approach to the elements in a work of art. The forms were no longer self-referential. How they appeared and were experienced by the viewer was also awarded significance. This intention we also recognise in Kolbeinson’s way of relating to the painting, which is itself the starting point for the constellations, and, not least, for the concept of abstraction.