oddbjorn_aarstad-8537.jpg

Firm Shiver, 2020-

Series of sculptures consisting of handmade paper, jesmonate, pigment, plaster and concrete.

Presented at Hi10, Skien (Solo) in 2020 and Stavanger Art museum (group exhibition) 2021.

Photo: Oddbjørn E.Aarstad

Det er prosessen og materialene som driver Mari Kolbeinson når hun arbeider. Gjennomgående for flere av verkene og prosjektene hennes er at hun kommenterer på og reflekterer over den kunstneriske prosessen. Dette gjør hun blant annet gjennom å vise at et arbeid er dynamisk og temporært. Verkenes stofflighet og uttrykk, som bærer preg av en lekende eksperimentering med de klassiske kunstnerredskapene, vitner om Kolbeinsons utforskende tilnærming. Dette kunne man se allerede i 2016, hvor hun deltok med verket Paperfold II: Furu, Kitty og kuppelen, i gruppeutstillingen NN-A NN-A NN-A Ny Norsk Abstraksjon ved Stavanger kunstmuseum. Her demonterte hun staffeliet og lerretets tradisjonelle oppstilling og satt det sammen på en måte som også demonstrerte hvordan ulike deler er gjensidig avhengige av hverandre. 

I utstillingen 'Firm Shiver' som vises ved Galleri Hi10 fra 22.08.20 til 05.09.20 går Kolbeinson videre med denne tanken og skaper stabler hvor plassering, vekt og underlag er avgjørende for at verket holder seg selv oppreist. Verkene demonstrerer en utprøvelse av balanse, hvor fenomenet visualiseres gjennom hele dets spekter – fra det trygge, stødige og stabile til usikkerheten omkring når balansens absolutte bristepunkt inntreffer. Hun benytter tomme malingsspann som støpeform og heller gips eller betong i dem. Resultatet er runde skiver i varierende høyder, med glatte, svakt skrånende sider og skarpe kanter. Hun stabler dem ovenpå hverandre, med bunker av selvlaget pigmentert papir imellom. Avtrykkene fra spannene har et kompakt og tydelig avgrenset formspråk som utgjør en markant kontrast til papirets flossete og skjøre uttrykk. 

Den håndlagede papirstrukturen skaper små luftlommer mellom arkene når de samles i bunker. Sammenlagt utgjør de sirkulære organiske former som er pigmentert i en dempet og naturlig palett. Når gips- eller betongklossene legges ovenpå papirbunkene, synker arkene litt sammen under vekten, men ikke fullstendig. Presset sammen i flere lag blir papiret mer robust enn det ville vært alene, samtidig som dets bevegelige egenskaper er noenlunde bevart. Slik evner det skjøre papiret å destabilisere det tunge materialet når søylene bygges lagvis opp. En felles tilpasning kreves for å komme opp i høyden, da materialenes ulike natur i utgangspunktet motarbeider hverandre. 

Kolbeinsons verk sender tanker mot de gamle greske tempelsøylene som bestod av flere utskårne sylinderformede marmorskiver stablet ovenpå hverandre. De fikk en trestokk i midten for stabilitet og et rillemønster på utsiden som bidro til illusjonen om at søylen var i ett stykke. I Kolbeinsons skulpturer er ingen illusjoner eller skjulte stabiliserende elementer involvert. Det er kun den nøysomme stablingen og spenningen mellom materialene som holder dem oppe. I motsetning til de gamle søylene, som har holdt mengder med stein oppe i århundrer, fremstår Kolbeinsons søyler som alt annet enn urokkelige. Noen av de høyeste ser også ut til å være faretruende nær total kollaps. Man frykter at vekten av et fottrinn for nære, eller slamringen av en dør skal være akkurat det lille som skal til før det hele raser sammen. 

Tekst av Maiken Winum, 2020.